Det er en stund siden sist nå. Jeg har ikke vært på her siden februar. Mye har skjedd siden da.

Vi fikk besøk av Corona viruset i mars, og ting er fortsatt strengt der ute, men ting begynner sakte men sikkert å åpne.

 

I dette innlegget tenkte jeg å skrive litt om meg og hva jeg har slitt med den siste tiden.
Jeg har alltid vært en matglad jente. Har alltid elsket mat, og spiste gjerne det meste. Nå siden oktober 2019 så har jeg blitt mindre sulten på ting, jeg er sulten men jeg orker ikke tanken på mat. Både ute mat og hjemme mat, det forverret seg i år.

—

I tillegg ble jeg diagnosert med spiseforstyrrelsen “Overspisingslidelse”, men nå burde det revurderes av lege.
—

Jeg blir ikke like oppspilt om noen spør meg om å dra på mcern, jeg var alltid gira på mcern før. Har alltid elsket kina mat også, det er en av mine favoritter ute, men nå frister det ikke lenger. Samme med kebab.
—

Om jeg skal lage mat hjemme, så står jeg i evigheter i butikken for å finne noe å lage, for ingenting frister lenger, og ingenting nytt fristes å lage. Idag så lagde jeg Gnocchi, ennå jeg var sulten så var jeg ikke interessert i å spise det.
—

Jeg er også ofte kvalm. Jeg har tider der jeg ikke orker tanken på mat, men må spise. Lager aldri middag til Lasse kommer hjem, for jeg er ikke sulten så jeg glemmer tiden og at han trenger mat også, ennå det har gått 8 timer + siden sist jeg spiste. Eneste jeg kan få i meg uten å bli dårlig eller miste lysten, er is, nøtter eller smoothie. Det går rett ned uten problemer, men alt annet sliter jeg med å få i meg, eller få fristelse av å spise.
—

Jeg er også elendig på å holde meg hydrert, noe jeg må jobbe mer med. På jobb så spiser jeg bare nøtter, eller 2 knekkebrød med baconost om jeg har det. Jeg er heldig om jeg får i meg mer, men da kommer det neste problemet; jeg får dårlig samvittighet av det jeg har spist, om det ikke er bra for kroppen min.
—

Jeg er allerede overvektig, og har fått gjennomgå av folk ute og hjemme. Den dagen jeg flyttet ut så kunne jeg spise det jeg ville, uten at de hjemme kunne dømme meg for det jeg tok med inn døren. Men jeg innså at det ikke var mitt beste trekk, da jeg gikk opp 30kg på 1år. Nå skammer jeg meg selv, og har på følelsen at kroppen min og hjernen min har gått i en type modus som vil frata seg mat, og tanken på mat siden de vet hva mat kan gjøre.
—

Det verste som kan skje, er at jeg ikke får i meg mat pga skyldfølelse, og at jeg ender opp syk. Vet ikke om jeg tør å kontakte noen for hjelp, for jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å bli behandlet om jeg er åpen om det.
—

Jeg føler meg bare så ensom og ekkel.